Av Ida Habbestad
- Jeg ble tidlig dratt i den retningen, svarer Håkon Austbø på spørsmålet om
sin fascinasjon for den franske musikken. Austbø, som òg er kjend for si innspeling
av Messiaens komplette klaververk, hadde Ravel på repertoaret då han 15 år gamal
heldt sin debutkonsert. På same tid byrja han gjera seg kjend med Debussy sin
musikk, og det var denne fascinasjonen for dei franske komponistane – i tillegg
til Paris sitt gode skussmål som studieplass – som gjorde at Austbø tidleg dro
til Paris for å studera.
Austbø oppheldt seg i Paris frå han var 17 til han var 23, der han sette tydelege
spor etter seg. I 1970 vann han som første ikkje-franskmann konkurransen ”Concours
National de la Guilde Française des Artistes solistes”, medan han året etter vann
førstepris i Olivier Messiaen-konkurransen i Royan i Frankrike.
No har han lansert den siste CD-en i rekkja av Debussy sine samla verk for klaver.
Plateselskapet har med rette kunna proklamera at Austbø med dette flyttar grensene
for korleis Debussy sin musikk kan klinga på piano, og årsaka til det finst kanskje
i Austbø si studietid i Paris.
- Det var en slags ny erkjennelse av Debussy på den tiden jeg var i Paris, seier
Austbø. - Han hadde vært stemplet som en vag og utydelig impresjonist, men da
Boulez begynte å gå inn i musikken hans kom det frem noe helt annet; Debussy ble
plutselig mye mer moderne og nyskapende.
Ulike måter å spela langsomt
Austbø trekkjer fram pianisten Claude Helffer som sentral for sin forståing av
Debussy. I 1972 gjorde dei ei plateinnspeling i lag, og dette la grunnen til eit
langvarig venskap mellom dei. Dei diskuterte ulike måtar å framføra Debussy, og
for eindel år tilbake, gav Helffer ut ei ny utgåve av Debussys preludier og etyder.
- Før dette var det mange uklarheter i teksten. Delvis på grunn av Debussy selv,
men også på grunn av notestikket som var upresist. Det har vært mange misforståelser
som jeg ofte blir konfrontert med når jeg underviser – folk har ikke forstått
teksten, seier Austbø.
Han reiser seg og går til bokhylla for å henta Helffer si utgåve. Attende ved
bordet blar han opp på ei vilkårleg side.
- Ortografien i notebildet er jo så spesiell, seier han. - Her for eksempel;
her er et ritardando, og der står det to streker. Mange tar det som et komma.
Men ritardandoet varer altså bare frem til strekene.
- Et annet eksempel er forskjellen mellom retenu og en retenant. Eller cédez;
hva er det i forhold til retenu og en retenant? Alt dette er forskjellige måter
å spille langsomt på, men det er ikke alle pianister som vet hva forskjellen er.
- Tempoanvisningene er òg subtile hos Debussy. Og det er en detaljrikdom når
det gjelder artikulasjon. Dette virker kanskje åpenbart, men mange pianister leser
ikke nøyaktig det som står. Det er den gamle oppfatningen som henger igjen, at
Debussy skriver vagt. Men det er langt fra sannheten; Debussy er klar og skarp,
seier Austbø.
Affiniteten vert utvikla etterkvart
Den tredje plata i serien inneheld dei tidlege verka av Debussy – med ”Suite
bergamasque” og ”Pour le piano” som belyser utviklinga hans i denne perioden.
- Noen har stusset ved at denne CD-en kom til slutt, seier Austbø. - Men det
var rett og slett fordi det var stoff jeg trengte lenger tid på – som jeg måtte
øve inn spesielt for platen. Dessuten ville jeg ikke komme med denne som første
plate. Ikke fordi det er dårligere stoff, men det er kanskje litt mindre interessant
enn de andre verkene.
Kva gjev deg ynskje om å ta tak i det stoffet du finn mindre interessant?
- Det er jo noe med å spille alt, smiler Austbø. - Nå har jeg akkurat avsluttet
en ny serie som omfatter alle Griegs klaververker, og jeg har tidligere gjennomført
Messiaen og Janaceks komplette verk. I Fonoforum var det en tysk kritiker som
anmeldte Debussy og Janacek-CD-ene, og han trakk frem at jeg tydeligvis var opptatt
av ’der ganze komponist’. Det er nok sant - jeg har jo en del slike prosjekter
bak meg!
- Og – selv om dette er verk du i utgangspunktet kanskje har mindre affinitet
med, utvikler du det etterhvert. Jeg har blitt glad i de tidlige verkene til Debussy,
seier Austbø.
Nederland ikkje lenger så morsomt
Etter å ha studert i Paris, busette du deg etterkvart i Nederland, der du tilbrakte
dei neste omlag 20 åra. Så, i 2005 flytta du attende til Noreg. Kva er årsaka
til at du no kom hit?
- Det er vel flere grunner, noen er personlige, seier Austbø. - Men det er også
fordi Nederland ikke er et så morsomt land som det var før.
- Det har blitt et hardere og mer polarisert samfunn, enn det åpne, tolerante
og frie samfunnet det var. Det har vært politiske mord, for eksempel i 2002-2003
da Pim Fortuyn, som var på vei til å vinne valget ble skutt. Så, to år etterpå
var det det Theo van Gogh, en arrogant fyr, som blant annet laget en dokumentar
som en kritikk mot islam, sammen med Ayaan Hirsi Ali. Van Gogh ble skutt av en
ung fanatisk islamist - selv om det nok var Hirsi Ali de var ute etter.
- Disse tingene har satt sitt preg på samfunnet, det er blitt mer restriktivt
overalt. Dessuten har politikken gått i en retning som er thatcheristisk. Den måten å
se enhver som sin egen lykkes smed – at solidariteten er på vei ut er nokså skremmende.
Også kunstfeltet er i ferd med å bli veldig kommersialisert. Det har alltid vært
en tendens til det, men nå er det verre, mer klanifisert, og ikke på langt nær
så åpent som før, meiner Austbø.
Å skapa oppføringspraksis i dag
Ei sentral del av verksemda di, både i Paris og i Nederland, har vore tilknytt
samtidsmusikk. Du har arbeidd tett saman med samtidskomponistar som Olivier Messiaen,
Peter Schat, Arne Nordheim og Finn Mortensen – for å nemna nokon. Korleis opplever
du å vera utøvar i dette samarbeidet med komponistane?
- Jeg opplever det som viktig og fascinerende, og veldig lærerikt, seier Austbø.
- Du merker jo når du jobber med komponister, at noen vet veldig godt hva de vil.
Men hvis de respekterer deg som utøver, vil de akseptere at du også har din egen
oppfatning. Det synes jeg er morsomt å utforske; hvor mye frihet man kan ha som
utøver i forhold til det som står i partituret. Komponister flest vil jo ofte
være henrykt når du som utøver kommer med ideer, elementer som ligger i verket
som du vil bære tydelig frem.
Opplever du at du har vore med på å skapa ei oppføringstradisjon for desse verka?
- Ja, særlig når det gjelder Messiaen har jeg på en måte vært en representant
for en oppføringspraksis. Etter at jeg jobbet med Messiaen tidlig på 70-tallet
har det skjedd mye; det er grodd frem en tradisjon for hvordan Messiaen spilles.
- Alt nå finner man også eksempler på at det dannes tradisjoner som til en viss
grad ikke er helt i samsvar med det komponisten opprinnelig tenkte. Etter hvert
som stykkene ble praktisert – som et resultat av samarbeidet med utøveren – forandret
Messiaen av og til synet på hvordan disse verkene skulle spilles; han forandret
metronomangivninger, dynamikk. Hva er da det viktigste; å spille slik han etterhvert
mente det skulle være, eller slik det utviklet seg?
- Noen av de samme tankene tenkte jeg da jeg spilte klaverkonserten av Grieg.
Grieg forandret jo stil i løpet av livet sitt. Klaverkonserten skrev han da han
var nokså ung, men sent på 1890-tallet skrev han en ny versjon for Percy Granger,
og denne versjonen er nokså forandret i forhold til hvordan verket var til å begynne
med. Jeg har jobbet mye med ”ur-versjonen” av stykket, og var den første som framførte
det i nyere tid, under Grieg-jubileet i 1993. Det var ikke plass til verket under
jubileet, så det ble faktisk BIT 20 som måtte stå for fremførelsen – på Music
factory.
- Det som skjedde med klaverkonserten er et typisk eksempel på hvordan et verk
skaper sin egen tradisjon, en oppføringspraksis som ikke nødvendigvis er i samsvar
med det komponisten opprinnelig ville, seier Austbø. - På den annen side, har
du oppføringspraksis som kan være ødeleggende hvis den blir dogmatisk. Det er
noe av det som skjedde med Chopin, da utøvere fra den store polske klavertradisjonen
satte standard. Nå har det kommet bedre utgaver, men om man ser på de håpløse
gamle Peters-utgavene, er mye forandret i forhold til hva Chopin selv skrev –
særlig fraseringen. Der har du etter min mening et eksempel på hvordan en oppføringspraksis
kan ødelegge en komponist. Chopins verker ble til senromantisk sentimental, svulstig,
salongmusikk istedenfor den utrolig friske, slanke og presise komponisten jeg
mener han var.
Ein må alltid ha eit felles engasjement
Slik sett kunne ein kanskje òg påstå at framføringstradisjonen har vore med på
å skapa eit feil bilete av Debussy sin musikk. Opplever du med ditt arbeid med
Debussy at du også her er med å skapa oppføringspraksis – eller eit korrektiv
til oppføringspraksisen for denne musikken?
- Det er ikke bare jeg som holder på med dette, seier Austbø. – Det er en epoke
som har pågått i 30-40 år, hvor man har begynt å se ham gjennom nye briller, å
se hvor fornyende han egentlig var. Men jeg prøver å nærme meg han ut fra det
jeg mener er riktig og det jeg føler at jeg har til felles med ham. Man må jo
alltid ha noe felles med komponisten, finne et felles engasjement.
Kva meiner du så at du har felles med Debussy?
- Jeg mener at jeg har en følelse av det musikalske øyeblikket hos ham, som jeg
synes er sterkt. At et øyeblikk kan være frosset fast, til noe uendelig vakkert
– det er noe jeg kjenner som en del av meg selv. Debussys kjærlighet til naturen
er også noe jeg opplever selv, ekstatiske øyeblikk i naturen. Det at du kan fornemme
flere tidsforløp parallelt. Og så snakker han til meg på en måte som jeg har prøvd
å forstå, notasjonen, ortografien i notebildet.
Fornya energi
Austbø er ustoppeleg i sine refleksjonar kring oppføringstradisjon, tolkingar,
ortografi. Òg i samfunnsspørsmål. På spørsmål om korleis han opplever å komma
attende til Noreg, peiker han på manglande kvalitet i den norske pressa.
- Jeg har vendt tilbake til et nokså trist mediabilde. Jeg savner en kvalitetspresse
som jeg tross alt hadde i Nederland. Fjernsynet er kanskje like ille overalt,
men den trykte presse; der er jeg litt bedre vent enn hva jeg ser her.
I eit
tidlegare intervju har Austbø gjeve uttrykk for emne
han tykkjer er triste kapittel i norsk kulturliv. Då er det stikkord som kommersialisering,
trivalisering og banalisering som går att.
I dette intervjuet seier du òg at du har gjeve deg sjølv ti år, til å rekkja
over ein del ting du ville gjera; til dømes Debussy-prosjektet og innspelinga
av Janacek sine verk.
Ser me deg i det norske kulturlivet om nye ti år?
- Det er jo ikke for ingenting at jeg satte i gang et Debussy-prosjekt på det
tidspunktet seier Austbø. - Også Grieg-prosjektet var ganske tøft å gjennomføre.
- Men jeg føler at jeg har masse energi igjen — og synes jeg har fått fornyet
energi av å komme tilbake hit. Så jeg legger fristen enda lenger foran meg, avsluttar
pianisten.